Jeg fikk også kjenne på bulldoseren som gikk ned alle og enhver. Hun prøvde mange ganger å kaste meg av. Hun var stygg i flokk. Men jeg syntes hun så så innmari trist ut… Hun lot meg få gjøre det meste men viste uvilje ved å være veldig sta, sparke etter meg og rive seg løs – allikevel var hun ikke stygg. Jeg hadde vanskelig for å forstå hva alt dette var. Ikke fikk jeg visst så mye om historien hennes heller siden hun ikke hadde vært hos en eier lenge nok til at de ble kjent med henne. Damen jeg kjøpte henne av var veldig snill men hun hadde datteren hennes også og hadde ikke tid til å ha to hester.

Tiden gikk og hun landet på et vis men hun åpnet seg aldri helt selv om hun viste at hun til en viss grad stolte på meg… Jeg har aldri brukt makt på henne – med hennes 6-700 kg var det lett å forstå hvem som hadde tapt den kampen! Med dårlig samvittighet måtte jeg innrømme for meg selv at vi aldri helt hadde kjemien. Men det skulle også vise seg var HELT  feil!

Etter hvert fikk hun sitt 2. føll men 1. i mitt eie. Jeg fikk også bekreftet at hun hadde en del fysiske vondter. I vår / sommer begynte jeg å gi opp, hun ville ikke være med på tur, og hun var tung å være sammen med – jeg har lært i ettertid at vi nok speilet hverandre veldig…

I månedsskiftet juli / august møtte jeg som sagt ved en tilfeldighet Lenegro. Hun kjøpte en sal av meg og på toppen av prisen ga hun meg en samtale med godjenta mi. Det skulle forandre alt! De to samtalte på en fredag men jeg fikk ikke vite innholdet før onsdagen etterpå.

Dagen etter samtalen kom jeg i stallen og ropte som vanlig på jenta mi og for første gang på våre fem år kom hun vrinskende imot meg. Det var en herlig følelse, ikke vanskelig å se at her hadde det skjedd ting som hadde lettet hjertet hennes betraktelig!

Etter dette har barrieren mellom oss vært helt fraværende, hun har vist med hele seg at det er meg hun vil være sammen med! Jeg hadde to spørsmål til henne, og det var: "hva er din store sorg?" og "hva kan jeg gjøre for at du skal få det bedre?". Det første mente jeg selv at jeg hadde svaret på og det skulle vise seg å stemme: hun savnet føllet sitt – hun fikk aldri gjøre seg ferdig med henne, hun hadde så mye og gi. Det følte også jeg veldig på da hun ble gitt videre. Dette ordner vi lett – jenta mi skal få flytte hjem til «føllet» sitt ila høsten! Hun følte også en stor sorg for at hun aldri var blitt forstått og bare sendt videre til neste eier, som en ting.. Men følte at hun nå var kommet hjem. Hennes svar på det andre spørsmålet mitt var noe logisk og noe veldig rørende! Hun hadde det helt perfekt men jeg måtte gjøre en stor jobb for min egen del for å gi henne nok trygghet. Det var verre… Men jeg har i alle fall startet på jobben med å lage grenser for min egen del, ta meg tid til å kjenne på livet, puste og glede meg over det jeg har rundt meg, ikke bare jage videre. Dette kan ta tid men for et spark jeg fikk bak, tusen takk min kjære 4-beinte dronning!!

 Litt skummelt men også veldig godt å høre at hun tar meg så på kornet, tusen takk!

Mine fysiske ting har jeg også tatt tak i – og jenta min venter ikke med å gi svar på at jeg er på rett vei! Hun viser at hun stoler fullt og fast på meg og er veldig glad i meg.