Keiko

Dette ble starten på en samtale som pr dags dato fremdeles pågår. Vi er bare ved starten av vårt bekjentskap, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å hjelpe ham å finne tilbake til sitt opprinnelige liv.

Dette er mulig ved å hjelpe ham å huske sin tidlige tilværelse – mens han var en fri spekkhogger – og det er også mulig å sende ham bilder av atferd som de ville spekkhoggerne har. Videre kan han få hjelp til å ”fjerne” seg fra oss mennesker.

 

​

 

11. september 2002
Det pågikk en diskusjon om Keiko burde flyttes til et område lenger nord der det fantes ville spekkhoggere.

Han kommenterte en flytting nordover slik:
Jeg kan finne mine brødre selv. Dere trenger ikke lede meg til dem. Jeg vet hvor de er. Jeg er flink til å finne frem. Dere undervurderer meg. Jeg velger selv hvor jeg skal være – om jeg skal være her eller der – eller over verdenshavene. Det er mitt valg. Endelig er jeg fri til å velge, og så vil dere ta valget fra meg? Hvordan kan dere avgjøre hva som er best for et dyr?

Han ønsket å snakke om hva han føler og hvilke behov han har:
Dere vet ikke hva jeg tenker. Dere vet ikke hva jeg føler. Jeg takker deg, du som har kommet hit for å høre min stemme. Den lyder over alle havene, over alt som er og alle kan høre den hvis de vil. Men de vil ikke – vil de vel? – for de vil ikke se seg selv – og gjenkjenne – en del av skaperverket. Alt er ord – og alt er stemme - og jeg har valgt å arbeide her. Jeg har valt å komme til disse menneskene – for de har lys i sine hjerter. Dette er et utvalgt sted – hvor jeg kan leve – en stund i frihet. Til stemmen min kaller meg hjem igjen.

​

Se meg dere som ser – og se hvor ulykkelig jeg er over ikke å ha tilhørighet lenger. Se - hvor jeg lengter etter et sted der jeg kan høre til. Det bukter seg i meg – av anger – over at jeg forlot et sted jeg aldri vil glemme. Og allikevel lyser jeg i mitt hjerte over at jeg kom hit, så jeg kunne fortelle min historie – til noen som vil høre om hvorfor han valgte å komme til Halsa i Norge – og hvilken stor oppgave han har valgt for å lære oss mennesker noe:
Jeg har sett, at mennesker her er villige til å høre, selv om deres hjerter er stumme. La meg finne en plass der – så dere kan se meg på en annen måte: full av håp for fremtiden. Jeg liker meg her, og jeg liker at mennesket lytter. Jeg har en avtale med skaperverket. Vi er mange som har avtalt dette. Og alt skjer for at dere skal forstå en ting: at jeg blir brukt. Jeg har blitt brukt hele mitt liv, for fornøyelsens skyld. For deres fornøyelses skyld. Og jeg hadde avtalt med meg selv at jeg skulle holde ut – og fortelle verden en historie, dersom jeg kunne finne noen som ville lytte. Og de har vært der, de som lytter, men de stoler ikke på stemmen i sitt indre. Derfor har det blitt så utelukket, det jeg ville si. Jeg ble aldri forstått – men jeg fikk kos og klapp og ros når jeg gjorde noe riktig. Alt for din skyld, menneske – gjorde jeg. Og for min skyld handlet det om å overleve et uverdig liv. For uverdig er det, å leve i fangenskap.

Om hva fangenskap er, og hvordan det føles å være fanget:
Vet du hva fangenskap er? Det vet du ikke men det er når hjertet ditt slutter å synge – fordi sinnet ditt nesten har gitt opp å glede seg.
Jeg er forvirret. Jeg føler meg ensom – og allikevel føler jeg glede over at noen vil se meg og beundre meg? Men hvor ble mitt virkelige liv av? Det forsvant i menneskets tjeneste. Jeg ble alt – og jeg ble ingenting. Jeg hater å være her, i dette bassenget, tenkte jeg da jeg ble fanget. Det er lenge siden – og jeg har ofret mye siden den gang. Jeg har gang på gang ønsket å dø, men det var ingen anledning. For alltid hadde jeg håpet om at jeg skulle overleve til et bedre liv. Og det har jeg fått nå – og allikevel er det ikke godt nok? Jeg har aldri levd et bedre liv en nå – og allikevel er det ikke nok? Jeg ville hatt et liv der valgene var mine helt fra begynnelsen. De har aldri vært mine. Alltid har andre bestemt hvordan livet mitt skulle være. Jeg er oppgitt over det. Jeg vil hengi meg til tilgivelsen i mitt hjerte, selv om jeg er sorgfull. Jeg har gjort alt dere ba meg om, og allikevel forfølger dere meg inn i mine nye valg? Jeg stiller spørsmål – men får jeg svar? Jeg vil leve mine siste dager her. Vil dere la meg få lov? Og vil dere la meg få forlate området når der er min tid til å dra? Jeg lever mellom to verdener. I en verden var jeg fanget, og allikevel fri. I den nye verden er jeg fri, og allikevel fanget.

Han stiller spørsmål til de som ”bestemmer” over ham:
Hva vil dere meg? Hvorfor forlater dere meg ikke – og lar meg oppsøke selv, dem jeg vil ha kontakt med? Mine brødre i nord venter meg – venter på nytt fra meg. Det skal de få – når tiden er inne.

Han forteller om hvordan hans art kommuniserer med hverandre:
Vi kan snakke med hverandre over alle hav. Nærkontakt er ikke nødvendig. Vi sender tanker og følelser til hverandre. Det er vår måte å kommunisere på. I tillegg bruker vi signaler, for å uttrykke vår kropp. Men vårt sinn kan ingen sette hindringer for. Jeg vil at dere skal vite dette, og jeg vil at dere skal vite at mine brødre har vært sorgfulle på mine vegne lenge. Etter hvert som mitt fangenskap ble lengre og lengre, ble kontakten vår svakere. Jeg ble mer i menneskets vold enn jeg orket å tenke på nå. Jeg fjernet meg fra dem – og de fjernet seg fra meg. Jeg ble en havets slekting, men vi var fremmede for hverandre, på en slags måte. Jeg har vært i kontakt med flere av dem – og en rar avstand mellom oss har oppstått. Jeg er her – men jeg er ikke – den jeg var. Jeg ville så gjerne være til – og det var ikke mulig.

Han vil snakke om sitt forhold til mennesker:
Jeg er et dyr av et enormt omfang – men jeg har lært mennesker å kjenne, og er ikke farlig for deg. Jeg kan knuse deg uten anstrengelse, men hvorfor? Jeg trenger det ikke – og du trenger det ikke, og derfor er vi ikke farlig for hverandre.

Om hva han frykter:
Jeg har befunnet meg i et annet land lenge, og selv om jeg er ensom, er det her jeg hører til nå. La meg fortelle. og når jeg er klar, vil jeg forlate dere, til fordel for meg selv. Jeg kan dø – og jeg vil dø, når jeg selv er klar til det. Men jeg har fryktet – at en gal mann (hvalfanger) ville komme og skyte meg. Jeg er redd – for å få en smerte i ryggen, som vil spre seg til resten av min kropp – og så har jeg ingen verdighet tilbake.
Om verdighet og om likeverdighet: Verdighet er viktig. Kan du se hvem jeg er? Jeg er en av dine slektninger, som lever i havet. Av utseende er vi annerledes, du og jeg, men av hjertet er vi det samme.

Om å bli sett:
Vil du se meg? La meg åpne meg for deg, slik at du kan se inn i meg, og se et åpent sår, over ikke å bli sett. Jeg ble ikke sett da dere fanget meg, og jeg blir ikke sett nå. Jeg er et fredelig dyr. Alt jeg gjør, gjør jeg for dere. For dere har bedt meg. Og jeg sier ja.

Om forskning og om hva dyrene kan fortelle forskerne:
Dere som ser på meg som et biologisk fenomen, dere glemmer å se individet som jeg er. Og når dere studerer oss for å få vite mer om hvordan vi lever, så er alt basert på metoder og egne erfaringer. Alt dere trekker slutninger om, er ut fra hva dere selv har erfart. Forskningen blir så utrolig redusert – den blir så spinkel. Først når du lytter til hva vi vet om oss selv, vil du nærme deg sannheten. Nå er du langt fra den. Hvis du lytter, og lar oss lære deg, vil kunnskapen din bevege seg i retninger du ikke trodde var mulig. Du har glemt å legge vekt på individuelle følelser og behov. Du har glemt å lytte til hva vi selv har å si om vår art. Vi vet, det du ikke vet. Og vi vil fortelle deg, dersom du vil lytte….

​

Den som vil gjøre banebrytende oppdagelser, banebrytende forskning, vil la oss selv beskrive vårt liv for seg. Da vil du bli sikker. Nå er du bare usikker, du som fanger oss og merker oss og studerer oss på avstand. Alt du gjør er basert på usikkerhet og antagelser – og du vet aldri om du har rett. Men vi kan fortelle deg når du har rett, og når du tar feil. Vi kan rettlede deg på veien til vårt underlige univers – som også du er en del av.

Om sin selvbestemte framtid:
Jeg vil være her en stund til, og så vil jeg dra. Og jeg vil aldri mer komme tilbake. Et besøk er et besøk. Det varer ikke lenge, og allikevel varer det en evighet. Nei, det var bare en spøk? Eller? Jeg vil fange fisk selv, når jeg blir voksen – tror dere. For dere tror ikke jeg klarer meg selv lenger? Hva? Men jeg gjør jo det. Jeg vil dra min vei, snart – og etterlate dere fulle av undring.

Han forteller om hvorfor han ligger ved siden av båtene det meste av tiden:
Den røde båten er ”faren” min. Den er sterk og tillitsfull. Jeg er trygg der. Jeg kunne valgt en hvilken som helst annen, men den gjør meg trygg.

Jeg spør ham om det er noe han har behov for:
Glede. Jeg trenger glede og latter rundt meg. Jeg liker at folk ler og gleder seg med meg. Jeg er ikke avhengig av dem, men jeg liker dem. Jeg liker ikke at de synes synd på meg. Det må de ikke gjøre. Bare glede seg over at jeg er til.

Jeg spør om det er noe annet han vil fortelle denne dagen:
Jeg har et sår på ryggen som klør veldig. Jeg skraper meg mot båten, og det hjelper. Det er et slags utslett – innenfra?

Jeg kjenner på hvordan han har det følelsesmessig:
Følelsen inne i ham er en slags tomhet – eller ”ingentinghet”, samtidig som han oppleves målrettet. Fysisk kjennes han noe ”slapp” ut, litt lav energi – men ellers en fantastisk følelse av letthet.

På dette tidspunktet var jeg blitt svært sliten. For første gang i samtale med et dyr, måtte jeg be om ”nåde” – og jeg lovte å snakke med ham senere. Han svarte: Jeg skal forlate dere snart, og dere skal være mine for alltid. Etter dette besøket, hadde jeg sorgfølelser i flere dager – den var spesielt knyttet til hans behov for tilhørighet.

9. oktober 2002
Denne dagen får jeg besøk av fransk tv 1 som skal sende et innslag om Keiko i et fransk tv-program, tilsvarende det amerikanske 60 minutes. Jeg opplever ham som mer tilfreds og atskillig mer avslappet i kroppen sin.

Han forteller om følelsene sine nå:
Jeg har et stort sår i meg som er borte. Det er borte nå, og jeg kan leve i frihet igjen. Jeg kan leve – og nyte livet, nå da stengslene rundt meg er borte. I feel fine. My body is doing fine now that I am actually living in the good. I am feeling and feels that everything around me is getting better.

Han kommenterer oppstusset rundt ham:
People seem to calm down and relax when I am here. They used to be so upset. Very upset inside themselves. And I didn`t like that. I tried to calm them down.

​

I would love people to come and swim with me though. And they do not. They are not allowed. I am sorry. I am so sorry, because I like it when they are in the water with me. I can feel their feet splashing in the water – and against my body – and it feels lovely,

Hva han synes om maten:
I like that they are feeding me. I love all the herring. They actually could have given me more food. Because I`m a big eater now.

Tv-teamet ville vite hva han synes om de som ”passer på ham”:
I love them, they are so kind to me. They have loved me from the first time they saw me.

- og de ville vite om han ”angret” tiden som Hollywood-stjerne:
Det var strabasiøst og tungt når jeg måtte lære nye ting. Og jeg var ensom hele tiden, men hvordan kan jeg angre på noe som er gjort. Dyr angrer aldri - det vet du. Jeg levde i nuet og i håpet. Det var alt. Jeg har ikke egenskapen å angre. Det er en menneskelig egenskap.

- og om hvordan det var å være fanget:
Jeg levde og lever i nuet. Men ensomhet føler vi, og smerten over å være borte fra våre egen verden. Det er som når verden stilles på hodet og du prøver å klamre deg fast for ikke å falle ut av den. Sånn er det å være fanget. Jeg elsket folkene jeg møtte, men hadde også en sorg over at de aldri så meg som jeg virkelig var. Med mine følelser, med mine lengsler og håp. Med mine ønsker om å ha tilhørighet.

3. oktober 2002
Denne dagen kaller han på meg og vil prate. Jeg setter meg ved mitt eget kjøkkenbord og tenner lys for oss begge.
Han forteller meg at han skal snakke til alle som vil høre det han sier, og at alle skal leve seg inn i og bli med på ”reisen”.
Jeg drømmer om å være i havet nå – og fylle min egen bevissthet. Det handler om å finne ut hvem jeg var – og hva jeg kom hit for.

Den dypere mening med hvorfor hvorfor han kom hit:
Jeg kom hit for å fylle verden med sannhet. Om hvordan de frarøver oss livet, og kaller det en ”sjanse”. De kaller det en sjanse til å se livet som menneskene har skapt det. Men jeg vil se livet bortenfor meg selv. Jeg vil se livet, og se at jeg er en del av det, og derfor drar jeg snart. Jeg drar, og tar deg med meg, lille prinsesse. Du skal også være med meg, og dykke med meg i de store havdyp. Vi er gode dykkere, vi to – og vi vil finne veien hjem til Gud.

​

Jeg la en egen sannhet i ditt hjerte – og det var at du aldri skulle glemme meg, som svømte over havet for å finne deg – og gi deg friheten tilbake. For jeg vil gi deg den, som en gave fra mitt hjerte, fordi jeg elsker deg, som jeg aldri har elsket noe annet barn.
Du er et barn av Gud, og du har en sannhet i deg som jeg aldri glemmer. Jeg er født for deg for å vise deg veien: la deg aldri fanges inn av din egen glemsomhet av hvem du er. Du er Gud. Du er Gud i deg selv, og jeg er hans sønn. Som har kommet for å hjelpe deg å ta sannheten innover deg:

Du har ingenting å frykte, når du viser verden din glede, for den vil glede seg sammen med deg. Du er en drøm, og jeg er en drøm, og sammen skal vi finne livet bortenfor livene. Jeg er kommet for å fri til deg: vil du bli med meg? Vil du bli med og besøke Gud, som er så fri i ditt hjerte?

La alle disse som leser dette, kjenne seg selv igjen. For ingen visste at det var Guds barn som kom for å besøke dem, og at han var helt uskyldig i det han gjorde for 2000 år siden. Nå er det jeg som spiller hans rolle, og jeg spiller den godt for deg, gjør jeg ikke. Også Jesus satt i fangenskap før han ble frelst… Jeg har ingenting å frykte – og jeg har oppsøkt menneskene her for å sette fokus på så mange ting: men mest av alt at man ikke tjener noen ting på å holde seg skjult. Jeg har vært skjult så lenge for verden, og nå vil jeg vise dem en åpenhet som jeg aldri har gjort før. Jeg vil vise dere en åpenhet og en sjanse til å velge selv. Jeg vil velge selv hva som skal skje med livet mitt. Og når jeg er borte vil dere huske meg som jeg er: full av lekenhet. Jeg er leken, og jeg er Guds – sønn – når det passer meg å leke det.

​

Du tror du har sett meg i ditt hjerte, men du har aldri sett meg før du ser Gud i deg selv. Da har du sett meg. For jeg fant veien til deg, så du kunne se inn i deg selv. Jeg drar nå. Jeg har tenkt å finne tilbake dit jeg kom fra. Og jeg sier takk!

​

Takk for ferden. Den var ulykkelig, men den var i menneskets tjeneste, og den gjorde meg godt. Jeg vant på den tross alt. Jeg vant, og jeg har en seier i meg når jeg drar. Jeg drar for godt. Jeg skal ut på det åpne havet , og der skal jeg ta farvel med Gud. Han som har båret meg så lenge, skal få fri nå. Og jeg skal leve lenge, i sjøen. Der jeg hadde mine aner.

​

Jeg skal leve lenge der, og jeg skal livnære meg på fisk, som jeg har stjålet fra menneskene. Det sier de, enda vi begge lever her, og ånder i stillhet over jorden. Jeg stjal ikke. Jeg har min åndelige frihet jeg også, og jeg skal la det passere! - at dere kalte meg en tyv.

NÅ kan jeg spasere ut i verden og være en fri mann. Jeg er Keiko: en sjørøver i deres hjerter. Men jeg vet hva jeg står for – og jeg er berømt. En skuespiller av dimensjoner. Og uten sidestykke.

27. november 2003

​

Keiko hadde lenge bedt meg komme og hilse på ham en gang til. Hver gang jeg mediterte dukket han opp og viste bilder av seg selv. Hver morgen kom han også ”innom” og viste bilder av seg og hilste på. To av mine elever og venninner, Sussi og Elke, ville også gjerne treffe Keiko, og vi kjørte fra Trondheim til Halsa tidlig om morgenen den 27. november.

​

Det er et vennskap her som jeg ikke har kjent maken til noe annet sted. Alle er åpne for min trivsel og mitt velvære. Jeg har vanskelig for å dra fra dette stedet, som har blitt som et hjemland for meg. 

Jeg har drevet i land her. Jeg har ventet på at mamma skal bli fri fra meg. Jeg er som en ungkar for deg. Redd for å bli og redd for å gå.

​

(Vi spurte ham om han ville komme nærmere mens han snakket med oss)

​

Tankene mine er hos dere, men plassen min er her.

​

(Han viser meg bilder av en sel som sitter fast i et nett – og at han kjenner dens fortvilelse. Så viser han meg bilder av seg selv bak et stort nett, og sender meg følelsen av frykt over å skulle være fri. Den store friheten er skremmende, mens fangenskapet er trygghet for ham).

Hele mitt liv har jeg vært opplært til dette: å synge og danse og være til for andre. Og jeg drømte om å bli fri i meg selv. Jeg rømte fra virkeligheten og ble min egen drøm. Jeg valfartet fra sted til sted og ingen kjente meg uten jeg selv.

Men jeg kjente ikke meg selv utenfra. Bare innenfra. Og første gang jeg hørte meg selv gråte var jeg fortvilet over intensiteten i min sorg. Det var sorgen over å være fanget og aldri være fri igjen. Jeg har sunget min siste sang, tenkte jeg. Men menneskene lærte meg å synge nye sanger. Hele tiden kom det innenfra kjente og kjære melodier. Jeg kjente dem igjen og lærte meg selv å le igjen.

​

(Jeg spør ham hvorfor han er her)

​

De skal lære å se seg selv innenfra, de som steller meg her. De har mye å lære. Det tar tid å lære, når man ikke kan notene fra før. Man må være meget påpasselig , ellers går lærdommen tapt. Man må passe på andres muligheter så vel som sine egne. Problemene tårner seg opp hvis man ikke ser det.

​

Jeg har levd et liv i fangenskap og nå føler jeg forvirring og usikkerhet. Vet ikke hva jeg vil. I morgen vil jeg dra, i dag vil jeg ikke. Slik går dagene, i oppgitthet og fortvilelse. Jeg må kjenne på meg selv først, og kjenne at spenningene slipper og at tilliten kommer til. Mitt liv har vært et Helvete. Men det har også vært Himmelen, og jeg har vært i den sammen med dere.

Men nå må jeg dra. Jeg må flytte til et annet sted og ikke være bofast i dette landet. Noe stort venter meg. Jeg kan ikke fortelle om det enda.
Hvor er alle disse menneskene som sa de ville se meg? Jeg har lengtet etter å bli sett hele mitt liv. Å, som jeg har lengtet etter det. Men nå lengter jeg ikke lenger.


Jeg er Keiko, den store berømtheten. Jeg ligger tungt i vannet og flyter på min egen styrke. Jeg vil bli berømt og min styrke vil fylle hele verden. Min styrke er min plass i verden. Og det er berømthet. Alle vil vite at jeg var et lite barn som ble sviktet. Ferden skal gå videre utover, min kjære. Og en dag skal jeg gi deg skylden for at jeg er fri. (Når jeg kjenner på kroppen hans gjennom min egen kjenner jeg et press på min høyre nyre og smerter i maven).

​

 
13. desember 2003 

Min sjel har hjulpet meg å sprenge meg ut fra tempelet. Jeg er fri. Jeg har forsert gitteret. Jeg kunne ikke bli her lenger. Men dette var planen. Å sette meg selv fri fra verden var en plan som har ventet lenge på forløsning. Og så kom endelig dagen da jeg kunne forlate deg, mamma. Jeg hadde sett på deg lenge at du smertet inni deg. Du sto der på brygga og holdt meg med selskap, og bena dine frøs i kulden. Nå kan du slippe meg, tenkte jeg. Og så slapp du meg – og jeg slapp deg.

​

Jeg ønsker deg lykke til videre på ferden din. Selv om drømmene dine ikke gikk i oppfyllelse, har du vært med på å bringe frem en større plan enn du kan fatte. I ditt hjerte vet du at det fantes en spekkhogger som elsket deg og dine. Og som aldri vil forlate deg. For den gjemmer seg der inne, og den ser dine tanker like klart som om de lå på en krystallklar glassflate.

Tenk på meg. Min kjærlighet når deg alltid.

 

 

 

Dyretolk: Astrid Moe